25.02.2017
Sjeldent besøk.
Jeg syns det er koselig og mange ganger morsomt og se på fuglene ute når jeg spiser.
Så jeg har laget en matstasjon til fuglene utenfor kjøkkenvinduet.
Og det er jo spesielt morsom da man får besøk av en så sjelden fuggel som Stillits.
Her er litt informasjon om den:
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stillits
Vitenskapelig(e)
navn: Carduelis carduelis (Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: stillits
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Finkefamilien
Slekt: Carduelis
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: skogskledt lavland
Carduelis carduelis carduelis
Stillits (vitenskapelig navn Carduelis carduelis) er en fink. Fuglen er ca. 12 cm og finnes i det meste av Europa. I Norge hekker den hovedsakelig på Østlandet omkring Oslofjorden, streifflokker ses særlig høst og vinter på lavlandet i Sør-Norge. Den er dels stand- og streiffugl, men enkelte trekker om vinteren sørover til kontinentet.
Reiret blir ofte plassert i hager og parker. Hunnen bygger et vakkert rede av frødun, røtter, gress, mose og hår. Det er godt kamuflert, ofte høyt i et tre. Stillits kan legge egg fra begynnelsen av mai til godt ut i juli, 4-6 egg som er blåhvite med brunlige flekker og ruges av hunnen i ca. 13 dager. Hannen bringer mat, ungene fôres med oppgulp og flyr etter ca. 16 dager.
Føde: Frø av tistel, borre, høymol og andre høye ugressplanter, litt bjørkefrø samt en del insekter.
Blant våre småfugler er det få som kan konkurrere med stillitsen i fargeprakt. Når den dertil er en flink sanger, er det ikke rart at den er populær i Mellom-Europa ? dessverre så populær at den fanges og settes i bur. I forrige århundre var den så etterspurt som burfugl i England at det ble drevet regulær fuglehandel, og opptil 132 000 stillitser ble fanget på ett år.
Her i landet er stillitsen en mindre vanlig fugl og sees mest høst og vinter. Den streifer da omkring i små flokker, gjerne i tettbygde strøk, og besøker byløkker og andre åpne steder hvor det vokser borre, tistel og andre høye kurvplanter. Frø av slike ugressplanter som stikker opp over snøen er stillitsens viktigste vinterføde.
Fuglen er tillitsfull og lar seg ofte betrakte på nært hold. Vår og sommer ser vi den forholdsvis sjelden. Den hekker årlig flere steder rundt Oslofjorden, og det er også funnet reder på Jæren og Lista.
Det pussige navnet har stillitsen fått på grunn av lokketonene, som ofte gjengis som «stiglitt». Nå er en bokstavelig gjengivelse av fuglelåter vanskelig, og enkelte fuglebøker gjengir lokketonene som «pu-ppupi-pupipupi». Varselropet er et mykt «ææi». Sangen er en ganske vakker, flytende kvitring som minner om kanarifugltriller, oppblandet med varianter av lokkeropet. Både hann og hunn synger.
Gråtrosten har vært på hyppig besøk og kost seg med epler.
Ved dammen er det også masse liv. De er jo innom og spiser også.
Det er jo mange andre på besøk her også.
I et tidligere innlegg har jeg skrevet litt om hvordan man kan tiltrekke seg dyreliv i sin egen hage, med noen foringstips.